Jeg bare MÅ se denne! AngryBirds FTW!

Sååå… neida, så. Hatt ei fin helg da?
For min egen del, har jeg vel egentlig bare drukket øl. “Et par øl”.

Prøv å finn to like! :)

Jeg brukte ca 2 700 000 kroner! På impuls. Så da er denne min da. I 4. etg uten heis <3 Heftige lår og legger coming up!

Så nå skal jeg bare henge foran peisen, sammen med kuskinnet fremover. Dette blir goodtimes!

Tweetup og bloggparty kommer snart. lol.

Hils på Chris Medina. Deltaker i American Idol 2011, med en meget sterk historie. For de som vet hva jeg har vært gjennom det siste året, så blir det ikke mindre sterkt. Det å oppleve hvordan livet kan bli snudd fullstendig på hodet i løpet av få sekunder, er meget spesielt og få forunt.

Kort fortalt; Kjæresten til Chris ble alvorlig skadd i en bilulykke og ble hjerneskadd. Her synger han om da det skjedde og tiden etterpå.

Fantastisk sang spør du meg..

Bare for å kjøre en “unnskyld for at jeg ikke har blogget”, så.. jeg jobber masse for tida, og er på boligjakt! SÅ D SÅ!

Men idag er det null jobb og null boligjakt. Jeg skal på en god gammeldags trønderfest med Åge Aleksandersen på Samfundet! <3 DET blir stemning!

God helg til alle sammen da! Noen som skal noe moro i helga? = )

ÅGE <3

Jeg hører ALDRI på Åge til vanlig, men fy søren som det tar av på konsert!!!!

Dagens bathroom-pose (påwzz) forresten. Holdt på å glemme den! :/

Det er søndag. Søndag er bra, så da har jeg har lyst til å være gavmild! :) Har du lyst til å vinne dette signerte albumet med Aleksander With, så er reglene ganske enkle. Legg igjen en kommentar hvor du skriver kort hva du synes om Aleksander! Evnt bare skriv hva som er din favorittsang.

Har du en god dose flaks i tillegg, så trekker jeg ut deg som vinner : )

LYKKE TIL!! :)

Da har det seg sånn at jeg er med i en slags konkurranse som heter Max Blog Award i forbindelse med lanseringen av en Mikrobølgeovn fra Whirlpool. Jeg og noen andre ble spurt om vi ville være med, mens andre har meldt seg på tror jeg. Siden jeg er den eneste gutten, og flere andre er kokker og driver matblogger, såååå… har jo jeg kjempemulighet sikkert. Vet ikke helt hvordan de kårer vinner, men. Jaja. Beste oppskrift er ihvertfall den ene, så.. SMAK PÅ DENNE! (Bokstavlig talt…der…altså..)

Dagens rett består av følgende ingredienser:
Tortillalefser, snøfrisk, rømme, epler, kylling, karri, crispisalat og rødløk.

Smør lefsene med snøfrisk, stek karrikrydret kylling, skjær opp rødløk og salat, bland eplebiter i rømme.. og VOILLÀ! Verre er det ikke! Tar vel sånn bortimot 5 minutter å lage også, så det bør de fleste klare! Det tar 5 min mindre å lage dette, enn å steke en Grandiosapizza – og det smaker ganske mye bedre! Tipper det er bittelitt sunnere også ;)

Ser det ålreit ut?

Forrige helg var jeg i selveste hovedstaden en tur. Inntrykkene var såpass heftige at jeg trengte ei uke på å fordøye alt. Strengt tatt kunne jeg vel oppsummere hele helga med 1 stk imponerende animasjon, men siden jeg faktisk tok en del bilder, sååå… ja. Here we go.

Jeg dro på fredag da. Og siden bloggadressa mi er poetryandaeroplanes, nekta jeg å ta noe annet enn dette flyet. Legg førøvrig merke til fargen på himmelen i bakgrunnen der. KNALLBLÅDERALTSÅ.

I Oslo hadde de valgt denne fargen på himmelen. Oslo azz. Herregud.

Jaja. Kom til Oslo ganske tidlig, og starta med å ta en lunsj på selveste Friday`s med selveste navnebror Joakim Radiomann. 2 minutt etter at han dro tilbake på jobb, kom selveste Madeleine og tok over stafettpinnen. Så da.. ja.. husker jeg ikke hva vi gjorde.

Vi gikk ihvertfall forbi Festbrems, som sto å spytta noe greier på gata. Gale mennesket.

Og så tok vi bilde av Madde, som tok bilde av meg og Halvor. Og sånn andre ting som bloggere gjør. Bloggeting liksom.

Av en eller annen grunn havna jeg, Madde, Halvor og Mia på en halvfin italiensk restaurant også. Aner ikke hvordan vi havna der, men samma det.

(Foto: Madeleine Bergsjø)

Såeeeh. Hvor var vi? JO! Etterpå vandra jeg og Halvor opp og ned Karl Johan i timesvis i jakten på mest mulig gratis stæsj. Endte vel opp med rundt 100 pakker Ricolah og en Egon-buff. Ikke så verst fangst egentlig.

Etter det dro vi retning Kongens slott på Briskeby, og drakk ca 1 øl. Og dere vet hva man sier? 1 øl = softgunskyting.

Dette er forøvrig filma med iPhone, og jeg har aldri brukt iMovie før… så don`t blame me.
Resten av kvelden er egentlig et kapittel for seg selv, i og med at jeg møtte Linniiiiiiiiie på byen og.. ja.. hun.. hadde drukket minst 2 øl! (tønner)

Jejjejeje.

Søndagen gikk med til VM og stand-up med Sofsen.

Så der har dere den. Hverdagsblogg ftw! Ei veldig fin helg med masse flotte mennesker ihvertfall. C YOU SOON ÅSLÅW!

Joakim har en historie ikke alle er i live til å fortelle. Han har svevd mellom liv og død, men smiler mer enn noen gang.

Av: Madeleine D. Bergsjø

Smilet hans er smittsomt. Gløden i øynene gir varme til hele det litt kjølige, dunkelt belyste rommet. Den grå t-skjorten avslører timevis med tålmodighet under nålen. Svart blekk fyller så godt som hele venstreearmen, og halve høyre. En beskyttende engel med skjold og sverd på den ene armen. En vakker, mystisk kvinne på den andre. Et todagersskjegg rammer inn ansiktet hans. Han smiler.

Den selvutnevnte ”Superjoakim” synes det er vanskelig å svare på spørsmål om seg selv. Det synes ikke så godt utenifra, men han har en sterk historie bak seg. En historie ikke alle er i live til å fortelle. 14. mai 2010 publiserte Joakim et innlegg på den daværende bloggen sin. Innlegget fikk flere hundre kommentarer:

”Legen min ringte meg den 11.05.10 kl. 16.25, og jeg forsto med en gang hva som var på gang. Jeg trodde jeg var forberedt, men beskjeden kom allikevel som et sjokk. Livet mitt ble snudd på hodet, og tankene løp løpsk. Jeg fikk beskjed om å tenke positivt, men det var fullstendig umulig. At det verste utfallet av denne sykdommen ender under jorda, er vel ikke en hemmelighet… Jeg har kreft, men jeg skal faen ikke dø! Det hadde blitt for dumt, rett og slett”.

Den 26 år gamle trønderen, født og oppvokst i Trondheim og Klæbu, har gitt seg selv kallenavnet ”Superjoakim”. Han sier ikke så mye om hvorfor, men historien hans forklarer det meste. Han har mye å fortelle.

Joakim henter et par vedkubber, dytter litt avispapir under dem og tenner en fyrstikk. Papiret tar fort fyr og krøller seg sammen mens flammene slikker seg oppover veden. Den halvmørke stuen fylles av beroligende knitring, og duse skygger kastes over bildene på veggen. Gardinene er trukket for, og TVen prater med seg selv i bakgrunnen. Joakim dumper ned i hjørnet av den store sofaen, trekker beina opp under seg og smiler.

- Hvem er egentlig Joakim Storvold?

- Uff, det er så vanskelig å svare på. Som liten var jeg sinnsykt sjenert, men aktiv likevel. Jeg slutta å være sjenert på videregående, omtrent. Jeg er vel generelt snill og grei og sånn, og det er aldri noe kødd og trøbbel med meg. Tipper at venner av meg synes jeg stiller opp og er til å stole på, og så liker jeg å tro at folk ser på meg som både arbeidsom og målrettet, ler han.

Joakim har boltret seg alene på de hundre fine kvadratmeterne i snart to år. Leiligheten rett ved Studentersamfundet har han pusset opp selv, og boligmarkedet har blitt som en slags hobby. Nå som oppussingen nærmer seg slutten og leiligheten er plettfri, vil han i gang med et nytt prosjekt. Men rastløs, det er han ikke, for han kunne sittet stille i en uke i strekk uten problemer, mener han. Mye tid i sofaen ble det kanskje under sykdomsperioden, men nå er han tilbake i full jobb som grunnlegger, eier og butikksjef for Smart Profil Trondheim AS.

- Målet om å gjøre butikken min til en så bra arbeidsplass som mulig, er veldig viktig for meg. Selv om jeg fortsatt er førti prosent sykemeldt, tar jeg meg ofte i å jobbe fulltid og enda litt til, smiler han og sjekker iPhonen for nye meldinger.

Han husker hver eneste dag fra sykdomsperioden som om det skulle vært i går. Etter ukesvis med noe han trodde var en kranglete forkjølelse og noen nervepirrende timer med søk på nettet, tok Joakim det store, vanskelige steget. Han dro til legen for å avkrefte den skremmende mistanken han hadde. Resultatet ble ikke helt som han hadde håpet på. Dagen etter ble han sendt på ultralyd, og det tok ikke mange timene før han fikk telefonen. Han hadde kreft. En relativt rask operasjon fjernet den ondartede svulsten, og det var en lettet Joakim som dro hjem fra sykehuset etterpå. Det varte ikke så lenge, for etter neste sykehussjekk, publiserte han innlegget med tittelen ”breakdown, again”:

”Da jeg dro på sykehuset for å ta CT-røntgen og blodprøver i går, var tankene utelukkende positive. Formen var fin og innstillinga positiv. Overraskelsen ble mildt sagt sjokkerende da overlegen kunne fortelle, bare femten sekunder etter at jeg hilste på han, at kreften hadde spredt seg til lymfene. Det sier meg ikke noe særlig annet enn at det er alvorlige saker. Behandlingen starter allerede på mandag, og det blir cellegift i lange baner. Hver dag i neste uke skal jeg motta gift i åtte timer på sykehuset. Høres det ikke fantastisk ut? Jeg får håpe jeg blir frisk til slutt, selv om sommeren sannsynligvis blir helt rævva”.

Etter sjokkbeskjeden ble sykehuset hans andre hjem. Behandlingen foregikk i bolker: en uke med behandling, så to uker pause. Så behandling igjen. Det gikk sin gang, og Joakim ble verre og verre ettersom tiden gikk. Med konstant kvalme og en temperaturgrense på 37,5 grader, ble han innlagt på isolat da feberen steg til 40 grader med en gang etter første behandling. I løpet av de første fjorten dagene med pause, lå han elleve av dem på isolat på sykehuset.

De to siste kurene lå han med ørepropper i ørene for å stenge lyden av cellegiftmaskinen ute. Han blir fortsatt kvalm bare av å tenke på lyden. Fra operasjon til behandlingens slutt gikk det nesten fem måneder.

- Hvordan kom du deg gjennom det?

- Jeg prøvde å tenke positivt, for jeg hadde jo egentlig ikke noe valg. Å gi opp var aldri noe alternativ. Jeg fikk mye støtte fra venner og familie, og så belønnet jeg meg selv etter hver behandling. En ny mac, fotballkamper, tatoveringer og sydenturer hjalp litt på humøret. Det verste var å se at familien og vennene mine hadde det vondt, forteller han.

Lillesøster Therese omtaler dagen storebroren fikk diagnosen kreft som den verste i hennes tjueto år lange liv. Hun beskriver Joakim som en person som alltid setter andre før seg selv. Sykdomsperioden var intet unntak.

- Jeg husker veldig godt den dagen vi skulle besøke Joakim på sykehuset for første gang. Vi er en søskenflokk på fire, og Joakim er eneste gutt. Vi tre søstrene hadde grått hele dagen, og vi gruet oss fryktelig til å se han. Jeg forestilte meg at han skulle ligge utslått i en seng og se døende ut, men da vi kom inn ble vi møtt av et stort smil og et hverdagslig; ”halla, skjer a?”. Det er så utrolig typisk han, og humoren hjalp nok både han og oss gjennom den vanskelige tiden, forteller Therese.

Det har blitt mørkt ute. Joakim lar fingrene fare over det hvite mac-tastaturet, og blir stille i et øyeblikk før han smiler igjen. Ikke bare med munnen, men med hele ansiktet. Spesielt øynene. Den vinterbleke trønderhuden forsvinner i varmen fra smilet. Han byr på et glass cola før han setter seg til rette i sofaen igjen. Peisen knitrer fortsatt ivrig i bakgrunnen.

- Jeg er avhengig av macen og iphonen min, ler Joakim selvironisk.

Han sjekker facebook og twitter som det første han gjør om morgenen og det siste han gjør før han legger seg. Det er vel kanskje derfor han nevner det å stå opp om morgenen som noe av det vanskeligste han gjør. Bare fordi han er så fryktelig, forferdelig trøtt. Og det er har ingenting å gjøre med at sykdommen fortsatt gjør at han blir fortere sliten, for han har alltid vært en syvsover.

Ordet ”kreft” kan være skremmende for de fleste, og det kan være vanskelig å vite hvordan man skal forholde seg til sykdommen, både som pasient og pårørende. Den tidligere sjenerte gutten i Joakim forsvant med tid, og under sykdomsperioden delte han tanker, følelser og historier med tusenvis av lesere på bloggen sin.

- Jeg blogger fordi jeg stadig vekk føler en trang til å fortelle om ting som er artig eller som irriterer meg. Og så er jeg jo litt glad i å skrive og sånn, så kombinasjonen av det blir vel en blogg. Jeg har holdt på lenge, men da jeg ble syk fungerte plutselig bloggen som en ekstra støtte for meg. Jeg fikk støtte fra både folk jeg kjenner og totalt fremmede. Dessuten var det greit å ha et sted å skrive alt ned, for da slapp jeg å fortelle det til alle hele tiden. Det hjalp meg en god del, sier Joakim og titter ned på skjermen. Han dytter borti en knapp så skjermen lyser opp igjen.

- Ser du på kreften som et vendepunkt i livet ditt?

- Ikke nødvendigvis et vendepunkt, men jeg ser nok litt annerledes på ting nå enn jeg gjorde før. Da jeg var syk tenkte jeg mye på både fortid og fremtid, og spesielt mye på livsverdier og sånt. Å gå fra å ha full jobb og et travelt liv, til null timer jobb og langvarig sykdom var en stor forandring, og det gjorde noe med meg. Jeg innså at det ikke er så forferdelig om man ikke får lån til bilen man ønsker seg. Det er ikke så farlig om det er drittvær ute og det er ikke ´the end of the world om man fortsatt har følelser for ekskjæresten, sier han alvorlig, men med glimtet i øyet fortsatt tilstede.

I løpet av de første tre årene etter endt behandling må han tilbake til sykehuset for blodprøver fire ganger i året. Kreften forsvinner ikke med det første, selv om den er ute av kroppen. Hadde det ikke vært for alle prøvene han må gjennom og operasjonsarrene han alltid vil ha på kroppen, ville han gjort sitt beste for å fortrenge og glemme alt. Han sitter lett henslengt i den dype sofaen og forteller om liv og død mens han kaster telefonen fra en hånd til den andre.

- Alt blir satt i perspektiv og småting blir ubetydelige når man har svevd mellom liv og død. Er været dårlig, kle på deg. Man må brette opp ermene for å gjøre det beste ut av livet. Det er ingenting som blir bedre av å tenke negativt, sier han og tar en stor slurk av colaglasset.

- Trodde du noen gang at du skulle dø?

- Nei, egentlig ikke. Det er så fjernt, liksom. Men selv om oddsen er bra og de fleste blir friske, så er det fortsatt mange som dør av sykdommen. Jeg prøvde bare å tenke så positivt som overhodet mulig, sier han med et smil om munn.

Joakim går over det mørke tregulvet for å legge et par nye vedkubber i peisen som tviholder på de siste glørne for ikke å brenne helt ut. Rommet fylles på ny av hjemmekoselig peisknitring og varme i det kubbene tar fyr. Joakim setter seg i den hvite lenestolen denne gangen, og plasserer macen på fanget. Han smiler lurt i et par sekunder før musikk overdøver peisen. Aleksander Withs velkjente stemme fyller rommet, og Joakim forteller om bestekameraten og om hvor viktig vennskap er for han. Men hva med kjærligheten? Det er mer enn god nok plass til to på de hundre selvoppussede kvadratmeterne Joakim lever ungkarslivet på.

- Nå er jeg et sted inne i etableringsfasen. Jeg har allerede en fin leilighet og egen butikk. Jeg mangler bare en dame, stasjonsvogn og et rekkehus, ler han og kan fortelle at han ser på seg selv som en ungkar. Selv om han ikke jakter så aktivt, ser han etter drømmedama. Han byr på mer cola og nynner lurt til musikken.

I begynnelsen av november skrev Joakim innlegget med tittelen ”Frisk som faen!”:

”Start på helvetet: 11.05.2010. Foreløpig slutt: 04.10.2010. Det har gått nesten fem måneder siden jeg fikk beskjeden om at jeg var alvorlig syk. Sommeren har vært et sammenhengende mareritt, men alle opp- og nedturene er herved over. Takk og pris for det. Og til alle dere som har fulgt med, tusen takk for støtten gjennom den elendige perioden av livet mitt som nå, forhåpentligvis, er over. Måtte elendigheten holde seg unna for godt”.

Fredag 4. februar 2011 fikk Joakim den endelige beskjeden. Han er helt frisk.

Wrestling er noe av det mest idiotiske jeg ser på. (Ikke at jeg ser på det, men ja.) Voksne menn fulle av steroider, som lekesloss er liksom..feil. Men nå viser det seg at det faktisk kan være litt moro. Sjekk dette klippet hvor det brukes det noe utradisjonelle trikset hypnose i wrestling-ringen!

Jeg har forøvrig alltid lurt på hvordan de bestemmer hvem som vinner! Noen som vet det? ..siden de lekesloss liksom, såå..

Tapere er de uansett. God helg!

Btw; Nytt matinnlegg av mesterkokk Jokke coming up, så stay tuned!

Er det en ting jeg digger, så er det å få pakke i posten. Denne gangen måtte jeg riktignok på terminalen til Bring for å hente den.. og det..tok..tid!

Så da sto jeg der da. I ca hundre minusgrader. Helt til jeg sovna. Tipper det tok ca 20 minutt, og begrunnelsen var “Jeg trodde det skulle være en større leveranse”. Står det Avsender: Whirlpool er det tydeligvis = Kjøleskap, hos Bring. Jaja.

Men så fikk jeg den til slutt da.

..og da ble jeg så glad! Ny mikrobølgeovn fra Whirlpool, som heter MAX. Satser på at den er HelMax.. eh.. ja.

Så da måtte jeg prøve å lage noe med den da. Men da jeg åpna den fant jeg en pizza!!!!!

Neida, så. Men over til dagens magi på kjøkkenet. Jeg husker ikke sist jeg laga en skikkelig middag, bortsett fra taco da, men idag var jeg i slag!!

Planen var å lage ovnsstekt torsk, hjemmelaget potetmos og cherrytomater i balsamico-eddik. Greit at jeg ikke har laga denne retten før, men jeg har ikke laga noen av de tingene retten bestod av heller. Jeg har spist det et par ganger da, så det får holde!
Vel. Slik går du frem: (tydeligvis)

1. Potetmos. Kok potetene i en kjele, eller hurtigkoking i mikrobølgeovnen (Lett match!) Bruk den nyinnkjøpte potetmose-tingen til å knuse potetene. Tilsett oppvarmet melk og smør. + evnt hvitløk og pepper f.eks.

2. Lettsaltet torskefilet. Torsken stekes i ovnen på rundt 160 grader i 10 – 15 minutter. Kjempevanskelig med andre ord.

3. Tomater. Bland litt balsamicoeddik og olivenolje i en kjele, og varm cherrytomatene i noen minutter.

Da får du et resultat som blir noe sånt. Og dette klarte jeg HELT ALENE! Jeg er tydeligvis konge på kjøkkenet. Masterchef neste!

Er jeg flink eller hva? (Skryt av meg daaaa!)

Jeg solgte rett og slett leiligheten min i dag. For masse penger. Det føles… rart.. kjipt.. og veldig deilig. Fra begynnelsen av mai, er jeg offisielt uteligger. Om jeg ikke finner meg noe annet fort som faen. Leiligheten jeg har brukt ca en evighet på å pusse opp er uansett historie.

Goodbye 2 you, og grattis til meg. 520 000 over takst <3

Noen som har et par kvadrat til overs btw? Tenkte å unngå uteliggerstadiet.

Nå er det virkelig på tide å gå i den gode gamle jeg-har-ikke-tid-til-å-blogge,-men-gjør-det-likevel-fella. Jeg har rett og slett ikke tid til å bruke mer enn 5 minutter.. siden jeg måtte se Dating i mørket – og sånn i kveld. Her er ihvertfall et bilde jeg tok i Oslo i helga. Fint ja?

Om jeg får litt tid til overs skal jeg fortelle dere litt om Kong Halvor, Linnéa, Festbrems, mmaddiiee, Sofsen, Oslo, leilighet, penger, strykejern, mikrobølgeovn, mat og klær!

Snakkes da.

Hejjjjaaa.